Johannes

Johannes

Mitt vitnemål, min fremtid

Det å være født med Cerebral Parese har bydd på både negative og positive sider når det kommer til tilrettelegging i skolegangen. For å skape forståelse og gode rammer rundt skolehverdagen min var moren min åpen om tilstanden min til foreldrene og lærerne til klassekameratene mine på barneskolen. Dette skapte en kollektiv trygghet for meg og for dem og gjorde barneskolen til en veldig fin tid.

Dette forandret seg da jeg begynte på ungdomsskolen. Der ble jeg møtt med mer skepsis og fordommer blant lærerne, og når lærerne hadde fordommer smittet dette over på elevene. Jeg ble behandlet som om jeg ikke forstod sosiale normer og ble ofte trukket frem som dum i klassen, fordi jeg brukte lengre tid på å besvare en oppgave. I enkelte tilfeller ble jeg også plassert på et annet rom fordi lærerne mente at jeg forsinket progresjonen for de andre elevene. Dette gjorde noe med selvbildet mitt, så etter hvert begynte jeg å lure på om jeg noen gang kom til å klare å få meg et vitnemål.

Takket være de fantastiske lærerne og elevene på videregående gikk jeg fra å være en gutt som unnskyldte seg for å være til stede, uten tro på seg selv, til en som bidro til fellesskapet. Dette ble gjort mulig ved at lærerne ga meg sjansen til å vise hva jeg var god for, selv om det krevde mer tid og krefter fra deres og min side. Vitnemålet jeg fikk er grunnen til at jeg kan studere det jeg liker, nemlig medievitenskap.

Vitnemålet har gjort det slik at jeg har fått tilbake troen på at jeg er god nok.

Johannes Loftsgård