Minken, Mental Helse Ungdom

Minken, Mental Helse Ungdom

Det er nå ett år siden jeg fullførte videregående skole. Spoler vi tilbake til kvelden før avslutningsseremonien, befinner vi oss på en lukket psykiatrisk akuttpost. Der ligger jeg i belter og blir sydd av en lege. Akkurat hvorfor, eller hvordan jeg havnet i den situasjonen er ikke så viktig i denne sammenhengen. Men jeg fikk, ovveraskende nok, lov til å skrives ut og dra fra sykehuset dagen etter. Så jeg dro hjem, tok en dusj, stelte meg litt, og etterpå bar det til seremonien, som om ingen verdens ting hadde skjedd. Så stod jeg plutselig der, på en stor scene med en rose i hånden, sammen med alle de andre som en gang gikk i klasse 3STF… Litt av en konklusjon på et 13 års skoleløp. Men kanskje det egentlig var en ganske god oppsummering?

For skoleløpet mitt har mer eller mindre vært slik; pendling mellom det å være psykiatrisk pasient og det å være ungdom og skoleelev. Jeg har tatt prøver, jobbet i grupper, og presentert foran klassen til tross lange netter på legevakta og verkende sting på kroppen. Jeg har tatt tentamener og andre viktige vurderinger dagen etter utskrivelse fra sykehus. Og ofte innebar sykehusinnleggelser henting med ambulanse eller politi, kanskje i tillegg bruk av fysisk makt. Og selv om de aller fleste som jobber med mennesker ønsker godt, og mener vel med det de gjør, kan slikt oppleves som fryktelig vondt, skremmende og krenkende. Slike opplevelser blir hos deg en stund, og da er det naturlig nok ikke plass til mye annet, som for eksempel skole.

Medelevene mine må ha tenkt at jeg var verdens mest upålitelige menneske, da jeg uten varsel kunne bli borte fra skolen og ikke svare gruppechatten på facebook når vi skulle ha presentasjon følgende dag. Og jeg kom alltid tilbake noen dager senere med den samme unnskyldningen; «jeg har vært syk», uten noen videre forklaring. Kanskje noen etter hvert skjønte at det ikke bare dreide seg om «influensa» da sårene gradvis kom krypende oppover halsen min.

Hvert semester ble det etter hvert mange utsettelser på prøver og vurderinger. Og da de siste eksamenene nærmet seg i VG3, hang jeg så langt etter og var så sliten at kontaktlæreren min, hjelperne mine, og jeg, kom frem til at jeg bare skulle ta de vurderingene som absolutt var nødvendige for å få karakter i alle fag. Altså ingen ekstra vippeprøver og slikt. Å få tid til å samle krefter og ruste meg for krisene som kom, har vært mer verdifullt for meg enn noen halve karakterer høyere ville vært.

Når jeg ser tilbake på skoleløpet mitt nå, angrer jeg på at jeg ikke takket ja til et utvidet løp da jeg fikk tilbud om det. Kanskje jeg hadde hatt mer overskudd til å håndtere utfordringene mine på mer hensiktsmessige måter. Men jeg trivdes ikke på skolen, og jeg ville bli ferdig så fort som mulig. Derfor takket jeg nei. Skolen hadde ellers lite å tilby som kunne bedre min skolehverdag. Det hjalp imidlertid da de etter hvert ansatte en miljøarbeider som hadde jobbet med vanskeligstilt ungdom før.

Jeg kunne også ønske at jeg hadde vært ærlig om situasjonen min overfor de andre elevene. Ikke at jeg skulle gå rundt og fortelle alle om alt, men at jeg kunne fortalt ting slik de var. Som for eksempel de gangene det var gruppearbeid, og jeg ble innlagt, eller det var andre forhold som var til hinder for min utførelse av oppgaven. Og jeg tror de hadde hatt forståelse om jeg hadde vært åpen om det. Og kanskje jeg ikke hadde følt meg så alene i alt? Jeg kunne jo ikke fortelle noe særlig fra hverdagen min, selv ikke ting jeg opplevde som hyggelig eller fint. Jeg kunne for eksempel ikke fortelle at jeg fikk påskeegg med godteri på lukket avdeling. Eller at jeg var på tur med en hyggelig miljøterapeut fra institusjonen jeg tidligere hadde vært innlagt på i ett og et halvt år. Jeg var veldig alene i opplevelsene mine, og jeg kjente meg ikke så veldig igjen i det jeg overhørte de andre snakket om av festing, kjærester, og russetid. Russetiden ble det for øvrig ikke noe særlig av, da jeg hadde nok med å rulle med politibil og ambulanse.

Jeg føler meg heldig som har vitnemål til tross mine utfordringer. Det er det ikke alle som har. De aller fleste som er i en liknende situasjon som jeg var i da, faller ut av skolen. Hadde det ikke vært for hjelpeapparatet, og de gode menneskene jeg møtte der, hadde jeg også endt opp i den statistikken, om ikke i en langt mørkere statistikk. Mye har bedret seg siden jeg ble ferdig på videregående. Og nå som det har gått et år, føler jeg meg klar for å smått ta opp studier igjen. På sikt ønsker jeg å studere grafisk design. Men for nå har jeg begynt på deltids- årsstudium i design og kommunikasjon i digitale medier. Det hadde jeg ikke kunnet gjøre uten vitnemål.

Jeg håper jeg kan dra nytte av lærdommen fra mitt 13 år lange skoleløp. Ikke av tyske bøyninger, diktanalyse, eller redoksreaksjoner. Men av det jeg har lært om hva som fungerer for meg og hva jeg burde gjort annerledes, slik at de kommende semestrene måtte bli best mulig.

Minken Geri Skattør, nestleder i Mental Helse Ungdom, lokallag Asker og Bærum