Rahman

Rahman

Jeg husker veldig godt dagen vi satt rundt middagsbordet og pappa sa at han måtte finne seg en ny jobb, og at vi måtte forberede oss på tøffere tider. Han hadde jobbet seg oppover flere år i partiet sitt, og da partiet gikk på et nederlag i stortingsvalget, sto han plutselig på bar bakke. Det påfølgende året var preget av mange klumper i magen, mye stress og mange lange kvelder da vi lurte på om pappa noen gang kom til å finne seg en jobb igjen.

For pappa hadde bare generell studiekompetanse. Som arbeidsinnvandrer på 70-tallet hadde faren min lært seg norsk, og tatt fagene han mangla for å få generell studiekompetanse og et vitnemål. Men der slapp han også, og gikk rett inn i arbeidslivet. 40 år senere stod han på andre siden av arbeidskarrieren han hadde begitt seg ut på og hadde bare vitnemålet sitt i hånda.

Da jeg fikk vitnemålet mitt en junidag i 2016 i aulaen på Oslo Katedralskole, tenkte jeg at dette bare var begynnelsen. For er det en ting jeg har lært av min egen far, er det at du ikke kan hvile på vitnemålet ditt, men bruke det som springbrett for en sikker framtid.

Samtidig som jeg har vitnemålet mitt og snart skal ta høyere utdanning, tenker jeg på mange av medelevene mine som aldri fikk springbrettet mitt. De av oss som ikke passet inn i A4-boksen den norske skolen er skapt for, som av en eller annen grunn ikke alltid kan være i timen eller trenger spesiell tilrettelegging. Hva med dem?

Min far, som var en ung mann uten behov for tilrettelegging sto som arbeidsløs et par tiår etter at han tok vitnemålet. Hva hadde skjedd om han hadde hatt behov som ikke ble lagt til rette for, og han ikke en gang fikk vitnemålet sitt?

Jeg er uendelig takknemlig for #mittvitnemål, og jeg vet at pappa er takknemlig for sitt. Men kampen for vitnemålet er ikke over før alle får lik mulighet til å få sitt eget vitnemål.

Rahman Akhtar Chaudhry, leder i Elevorganisasjonen

Foto: Asaki Abumi