label
Forfatter av blogginnlegget Synne Lerhol. Foto.

Synne

Synne

Mine foreldre hadde forventninger til meg, og da måtte skolen gi meg sjansen til å leve opp til dem.

Jeg har alltid møtt forventninger. Forventninger til at jeg skulle bli god på noe, jobbe hardt, og gi noe tilbake til samfunnet. Som muskelsyk med svært begrensede kunstneriske evner ble skolen arenaen hvor jeg kunne leve opp til disse forventningene.

Det var aldri noe spesielt med forventningene, etter mitt syn. Det var de samme forventningene andre jevnaldrende møtte. Det er først i voksen alder jeg har skjønt hvor viktig forventningene var for at nettopp jeg skulle få mitt vitnemål i hånden.

For mine foreldre hadde forventninger til meg, og da måtte skolen gi meg sjansen til å leve opp til dem.

Min historie er på mange måter en solskinnshistorie – en historie om hva man kan oppnå om det meste gjøres rett. Jeg ble aldri tatt ut av klasserommet, jeg fikk tilpasset gymundervisning, jeg fikk tilgang til tilgjengelig toalett, jeg hadde assistent, og mine ønsker ble hørt. Det skjedde ikke av seg selv, ifølge min mor, men vi møtte ofte en vilje til å lytte hos skoleeier og lærere. Og det var en god start. For mamma og pappas forventninger ble etter hvert skolens forventninger. Det ble en selvfølge at jeg skulle være en elev som alle andre, selv om bygningsmassen noen ganger måtte justeres og skoleturer måtte planlegges litt mer.

#mittvitnemål er et resultat av mitt harde arbeid, forventningsfulle og stae foreldre, og en lyttende kommune og fylkeskommune. #mittvitnemål ga meg muligheten til å ta høyere utdanning. #mittvitnemål skulle vise seg å være nøkkelen til arbeidslivet.

Synne Lerhol, generalsekretær i Unge funksjonshemmede